Veiledning og verktøy (PDF)

Hva denne modulhåndteringen om

Denne modulen behandler det øyeblikket mange foreldre frykter mest. Når noe alvorlig skjer, og livet slik du kjente det, plutselig endrer seg. Det kan være en telefon fra politiet, en bekymringsmelding fra skolen, en alvorlig hendelse i nærmiljøet – eller en tydelig endring i ungdommen din som gjør deg redd.

Noen foreldre har kjent at noe var på vei. Andre blir tatt helt på senga. Uansett hvordan krisen oppstår, er dette viktig å vite: Du har fortsatt en rolle. Ikke som den som skal løse alt, men som den trygge voksne som blir stående.

Når krisen slår inn

Krise kan vise seg på mange måter. Jeg har møtt foreldre som har stått i:

• plutselige og sterke atferdsendringer

• rusbruk, vold eller trusler

• alvorlig psykisk helse

• kontakt med kriminelle eller skadelige miljøer

• hendelser som involverer politi eller fengsel

Når dette skjer, går kroppen ofte i alarm. Tankene blir kaotiske, og mange kjenner på en lammende maktesløshet. Det er normalt. Krise setter både foreldre og ungdom i unntakstilstand.

Når du føler deg maktesløs, må men håndtere

En av de tyngste følelsene i en krise er opplevelsen av å ikke strekke til. Du vil hjelpe, men vet ikke hvordan. Samtaler låser seg. Ungdommen trekker seg unna, eller reagerer med sine.

Jeg vil være tydelig på dette: Du trenger ikke ha alle svar for å håndtere.

Noen viktige grep kan være:

• søk støtte tidlig og tydelig. Ikke stå alene

• ta den vanskelige samtalen rolig og ærlig

• sett tydelige rammer med kjærlighet

• ikke jag etter kontroll – skap trygghet og forutsigbarhet

Du kan ikke tvinge ungdommen til å åpne seg. Men du kan være en dør som alltid står på gløtt.

Når rollen blir tyngre enn du trodde

Krise kan tvinge foreldre inn i roller de aldri ønsket seg. Noen blir støttespillere i rettssystemet. Andre står tett på rus, vold eller fengsel. Mange kjenner på skam, frykt og sorg – samtidig som de prøver å holde familien samlet.

Dette koster. Det er normalt å bli sliten, tom og utmattet. Å søke hjelp for deg selv er ikke et tegn på svakhet. Det er en forutsetning for å kunne stå i dette over tid.

Stillhet kan også være støtte

Jeg har satt foreldre som har sluttet å forklare, argumentere og presse – og i stedet valgt å være der. Sitte i samme rom. Vise tilstedeværelse uten krav.

En far sa til meg:
«Jo verre det ble, jo stillere ble jeg. Men jeg forsvant ikke. Og det var det som til slutt åpnet døra igjen.»

Noen ganger er ro, når den er trygg, den sterkeste formen for støtte.

Når ungdom havner i kriminalitet eller fengsel – er ikke livet over

Dette er viktig å si tydelig:
Selv om ungdom havner i kriminelle miljøer, blir arrestert eller soner fengselsstraff – er ikke livene deres over.

Jeg har fulgt mange unge som har vært langt ute. Noen har sittet i fengsel. Noen har vært dypt inne i kriminelle miljøer. Felles for dem er at de ikke er historiene sine. De er mennesker i utvikling.

Jeg husker spesielt en ung gutt jeg fulgte over tid. Han hadde vært dypt inne i kriminalitet, brutt tillit hjemme og påført familien mye frykt og smerte. Foreldrene var utslitte og redde for fremtiden. Likevel valgte de å bli stående. Ikke uten grenser – men uten å gi opp.

I dag er han ute av miljøet. Han går på skole. Han har nye mål. Relasjonen til foreldrene er ikke perfekt, men den er ekte, stabil og varm. Veien dit var lang og krevende. Men den var mulig.

Jeg deler dette fordi det er sant:
Jeg har satt ungdom snu. Jeg har sett håpet å vokse frem der alt så mørkt ut.

Når håpet føles langt borte

I kriser kan det kjennes som om relasjonen er tapt. Som om barnet ditt er borte, og du ikke finner veien tilbake. Håp kan føles fjernt og urealistisk.

Men håp er ikke alltid et lys som skinner klart. Noen ganger er det bare en svak varme du holder fast i – dag for dag.

Du kan gjøre det ved å:

• minne deg selv på at du fortsatt er der

• legge merke til små tegn på kontakt

• hold forbindelsen, også når du ikke får svar

En melding. En kopp te. En stille tilstedeværelse. Små handlinger kan bety mer enn du aner.

Til deg som står midt i krisen

Det finnes ingen fasit når krisen rammer. Men det finnes et anker: kjærligheten din og viljen til å bli stående.

Du kan føle deg svak. Sliten. Tom. Men det at du er her, at du leser dette, viser at du ikke har gitt opp.

Og det gjør en forskjell.
Også i mørket.

Ismail Caliskan Egstø
Gründer av Foreldrehjerte