Jeg heter Ismail.

Jeg vokste opp på Furuset. Mange beskriver det som et belastet sted. For meg var det bare hjem. Det var der livet mitt tok form – midt mellom varme og uro, trygghet og utrygghet, håp og kamp.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var ung. Plutselig var det bare mamma. Hun sto alene med meg og søsteren min, og bar et ansvar som var altfor tungt for én person. Hun jobbet tidlig og sent, strakk seg lengre enn hun egentlig hadde krefter til – bare for at vi skulle ha det bra.

Vi hadde lite.
Men vi hadde henne.
Og ofte var det det eneste som holdt oss oppe.

Jeg vokste også opp mellom to kulturer. Med ulike forventninger, regler og måter å forstå verden på. Hjemme var det én virkelighet. Utenfor var det en annen. Jeg lærte tidlig å tilpasse meg. Å lese rom. Å kjenne etter hva som var trygt å si – og hva som var best å holde for meg selv.

Det gjorde noe med meg.
Det lærte meg hvor ensomt det kan være å stå midt imellom, uten helt å høre til.
Og hvor vondt det er når ingen helt ser hele deg.

Jeg husker følelsen av å være annerledes. Å komme på skolen uten det andre hadde. Å kjenne på skam uten å forstå hvorfor. Jeg savnet en farsfigur – noen å speile meg i, noen som kunne vise vei når jeg selv var usikker og redd for å gjøre feil.

Som barn og ungdom bar jeg mye alene. Tanker jeg ikke satte ord på. Følelser jeg ikke forstod, men som satt i kroppen. Jeg lærte tidlig å klare meg selv. Å ikke være til bry. Å holde det vanskelige inni meg.

Jeg trodde det var styrke.

To mennesker gjorde en avgjørende forskjell i livet mitt.

Den ene var mamma – som aldri slapp taket, selv når hun var utslitt og redd selv.
Den andre var treneren min, Jannis.

Han var en redning for meg.

Han tok meg inn i livet sitt. Inkluderte meg i familien sin. Ble en farsfigur da jeg trengte det som mest. Ikke fordi han måtte – men fordi han ville.

Han gjorde ingenting stort eller dramatisk.
Han stilte ingen krav om hvem jeg burde bli.
Han prøvde ikke å fikse meg.

Han gjorde noe langt viktigere:
Han ble.

Han så meg.
Han lyttet.
Han var der – jevnt og forutsigbart.

Han ga meg struktur, fellesskap og en følelse av verdi.
Det som virkelig betydde noe, var å få være en del av noe som føltes trygt. Noe som ikke forsvant.

Gjennom ham lærte jeg at det finnes voksne som blir.
Som står støtt.
Som tåler deg – også når du ikke tåler deg selv.

Likevel tok det lang tid før jeg forstod at det var lov å åpne opp. At det ikke er et tegn på svakhet å trenge noen. I mange år bar jeg alt alene, fordi jeg trodde det var det sterke gjorde.

I dag vet jeg at det er motsatt.

Å bli sett.
Å bli møtt.
Å få støtte når man sliter.

Det kan forandre et helt liv.

Disse erfaringene har formet meg – som menneske og som voksen. De er grunnen til at jeg vet hvor mye det betyr når noen er der, over tid. Og hvorfor jeg i dag prøver å være nettopp det for andre:

En trygg voksen.
Som ser.
Som lytter.
Som blir værende – også når det er vanskelig.