Skam og skyld er følelser mange ungdommer bærer lenge før de setter ord på dem. Ofte lenge før de selv forstår hva det er. Det kan ligge der som en indre tyngde, en følelse av å være annerledes, feil eller mindre verdt enn andre. Ikke nødvendigvis fordi noen har sagt det direkte, men fordi det har blitt erfart – gjennom blikk, kommentarer, forventninger eller fravær.

For noen ungdommer vokser skammen frem i møte med skole, venner eller voksne som ikke helt ser dem. For andre oppstår den etter hendelser de ikke har klart å snakke om. Valg de angrer på. Grenser de har overskredet. Ting de har gjort – eller blitt utsatt for – som ikke passer med bildet de har av hvem de ønsker å være. Skylden kommer ofte tett på. En indre stemme som spør hvorfor de gjorde som de gjorde. Hvorfor de ikke var sterkere, klokere, annerledes.

Mange ungdommer lærer tidlig å skjule dette. De smiler når de burde gråte. De spøker når det egentlig gjør vondt. Eller de trekker seg helt tilbake. Skam tåler dårlig lys. Den lever best i stillhet. Derfor er det også ofte de ungdommene som fremstår sinte, likegyldige eller uinteresserte som bærer mest på innsiden.

Når skam og skyld får vokse alene, kan de etter hvert prege valgene ungdom tar. Noen søker rus for å slippe å kjenne. Andre finner tilhørighet i miljøer der fortiden ikke blir stilt spørsmål ved. Der det ikke forventes forklaringer. Der handlinger gir status, selv om konsekvensene senere blir tunge. For enkelte blir kriminalitet eller grenseoverskridende atferd en måte å ta kontroll på – eller straffe seg selv.

Parallelt står foreldrene. Ofte uten full innsikt i det som foregår inni barnet deres. De merker endringene. Avstanden. Stillheten. De ser handlingene, men ikke alltid følelsene bak. Når ungdommen tar valg som bekymrer, vekkes ofte foreldrenes egen skyld. Tankene som begynner å kverne: Har jeg gjort noe galt? Burde jeg sett dette tidligere? Har jeg vært for streng – eller for fraværende?

Skam smitter. Ikke fordi noen ønsker det, men fordi relasjoner er tette. Når ungdommen bærer skam, begynner mange foreldre å bære sin egen. De skammer seg over situasjonen, over at familien ikke lenger er slik de hadde sett for seg. Over blikkene utenfra. Over det de ikke kan kontrollere. Ofte uten at ungdommen vet hvor mye foreldrene faktisk bærer.

Det som gjør skam og skyld ekstra krevende, både for ungdom og foreldre, er at følelsene ofte misforstås. Ungdom kan oppleves som likegyldige når de i realiteten er overveldet. Foreldre kan oppleves som kontrollerende når de egentlig er redde. Avstanden som oppstår, er sjelden et tegn på manglende kjærlighet – men på manglende språk for det som er vanskelig.

For mange ungdommer er det først når noen ser forbi handlingene at skammen begynner å løsne litt. Når de opplever å bli møtt som mer enn det de har gjort. Når skyld ikke blir brukt som våpen, men forstått som et tegn på at noe har vært for tungt å bære alene. Det samme gjelder for foreldre. Når de får rom til å være mer enn rollen, mer enn ansvaret, mer enn forventningene.

Skam og skyld forsvinner sjelden helt. De er en del av det å være menneske – særlig når relasjoner betyr mye. Men de kan miste makt. Når de deles. Når de blir sett. Når de ikke lenger får definere hvem ungdommen er, eller hvem foreldrene er som mennesker.

Mange familier lever lenge med disse følelsene som et stille bakteppe. Noen dager tydeligere, andre dager nesten usynlige. Likevel fortsetter både ungdom og foreldre å møte hverandre – ofte klønete, ofte usikre, men med et håp som ikke helt slipper taket. Og noen ganger er det nettopp der, i det uperfekte møtet, at noe nytt kan begynne å vokse.