Jeg har fulgt ungdom som lever i kaos – på innsiden og utsiden. Jeg har møtt dem i lukkede rom, i institusjoner, i politiavhør og bak låste dører. Jeg har møtt dem sammen med utekontakter, i én-til-én-oppfølging, i møter med barnevern og i samtaler der ingen helt vet hva som er riktig å si. Jeg har også møtt dem i fengsel. Men de mest skjøre møtene har aldri vært med ungdommene alene. De har vært med foreldrene. De som sitter stille på venterommet og stirrer tomt ut i lufta. De som ikke lenger vet hva de skal si – eller gjøre. Bak nesten hver ungdom jeg har møtt, står det en mamma eller pappa som en gang trodde det skulle gå bra. Som trodde kjærlighet og oppdragelse var nok.

Noen ungdommer faller ikke. De sklir. Litt etter litt. Først handler det om nysgjerrighet. Et «alle gjør det jo». En fest. En pille. Et lite tyveri. En tjeneste for en eldre gutt i nærmiljøet. Små valg som ikke føles store der og da. Men som legger seg lag på lag. Løgner. Fravær. Penger som forsvinner. Spørsmål som ikke får svar. Det er ikke noe som eksploderer – det bygger seg opp. Sakte. Umerkelig. Til det plutselig kjennes altfor mye.

Og det er ikke bare handlingene som gjør vondt. Det er blikket. Måten det forandrer seg på. Avstanden som øker. Stillheten som blir tyngre. Tilliten som sakte smuldrer bort. Du begynner å tvile på deg selv. Er du for streng? For ettergivende? For naiv? Har du oversett noe viktig? Du våkner med vondt i magen og legger deg med et hode som aldri finner ro.

Mange foreldre beskriver en konstant indre alarm. Den er ikke høylytt, men den slår aldri helt av. Du lever videre i hverdagen – lager middag, går på jobb, smiler til naboer – samtidig som tankene hele tiden er et annet sted. Du analyserer små detaljer. Tonefall. Blikk. Forsinkelser. Alt blir ladet med betydning, og likevel er ingenting sikkert. Uroen blir en del av hverdagen, som en bakgrunnsstøy du ikke klarer å skru ned.

Når rus eller kriminalitet begynner å komme nærmere, er det mange foreldre som kjenner det som et nederlag når flere instanser blir involvert. Som et bevis på at man har feilet. At man ikke har strukket til. Men sannheten er at mange av disse menneskene er der nettopp fordi de vil hjelpe. Jeg har møtt fagfolk i barnevernet, i politiet, på utekontor, i oppfølgingstjenester og bak murene i fengsel som ser ungdommene med respekt og hjerte. Som forstår det som ligger bak en handling. Som prøver å se mennesket – ikke bare atferden.

For ungdom som ikke har tillit til noen voksne, kan én enkelt kontaktperson i systemet bli en livbøye. En som møter dem igjen og igjen, uten å gi opp. For deg som forelder kan det å samarbeide med hjelpeapparatet – i stedet for å kjempe imot – gi en form for støtte du kanskje ikke visste at du trengte. Ikke fordi alt blir lettere, men fordi du ikke lenger står helt alene. Det finnes flere som vil det samme som deg: at barnet ditt skal få en ny sjanse.

Det er lett å begynne å lete etter feil. Hos seg selv. I oppdragelsen. I valg som ble tatt for mange år siden. Men ungdom velger sjelden rus eller kriminalitet fordi de er ødelagte. Oftere fordi det gir dem noe de mangler. For noen handler det om kontroll i et liv som oppleves kaotisk. For andre om tilhørighet. Ro. Mestring. En pause fra indre uro, angst eller følelsen av å ikke strekke til.

Noen bærer på opplevelser de aldri har klart å sette ord på. Andre har lenge følt seg usynlige – hjemme, på skolen eller i møte med voksne som ikke har hatt tid eller verktøy nok. Når et barn ikke opplever verdi i det vanlige livet, kan et rusmiljø eller en kriminell gruppe tilby noe som ligner på nettopp det. En plass. En rolle. En identitet. Farlig, ja. Men forståelig når alternativet føles tomt.

Som forelder står du midt i dette. Med et hjerte som vil beskytte, og en virkelighet som ikke lar seg kontrollere. Mange prøver alt. Samtaler. Grenser. Tårer. Sinne. Stillhet. Trusler man egentlig ikke vil komme med. Bønner man aldri trodde man skulle hviske. Og likevel kan følelsen av å miste grepet bli sterkere for hver dag.

Å være forelder i møte med rus og kriminalitet handler ofte om å leve lenge i det uavklarte. I spennet mellom håp og frykt. Mellom tillit og mistanke. Mellom ønsket om å redde og erkjennelsen av at man ikke kan gjøre det alene. Det finnes sjelden klare svar. Bare mange foreldre som kjenner igjen følelsen av at noe sakte glir dem ut av hendene – samtidig som kjærligheten nekter å slippe taket.